Om Norge

På ferie

Om sommeren brukte far å stappe oss inn i bilen og kjøre på ferie.  Han og mor foran, Karstein og jeg bak.  I bagasjen hadde vi klær, et lite propanapparat til å koke på og et campingbord med to små, sammenleggbare stoler; de var for mor og far.  Katstein og jeg måtte sitte på et ullteppe eller en stein eller en stubbe.  De hadde også med spisebestikk pluss et plastikkfat og oppvaskmiddel.  Jeg ser for meg far nå, slitte bukser, gammel jakke, slitt skjorte, alpelua på hodet og pipa i munnen.  Far var eksentrisk og gikk i sjuskete klær før det ble trendy.  
Så kjørte vi.  Hver sommer dro vi til Vestlandet for å besøke fars familie.  Far var ingen praktisk mann.  Det falt ham aldri inn å sjekke bilen før vi la ut på en lengre reise.  

At far ikke var verdens beste sjåfør, var noe alle unntatt han selv var klar over.  Av en eller annen grunn måtte han på liv og død kjøre så fort som mulig.  Han tålte aldri å se en bil foran seg på veien uten å kjøre forbi.  Dette var i 1950-60-årene.  Veiene i Norge var smale og svingete, helt annerledes enn de brede, moderne motorveiene.  I Norge kjører man rundt fjorder og innsjøer, opp-og nedover bakker, gjennom tunneler og over høye fjell.  Jeg tror aldri vi kom så langt som til familien på Vestlandet uten ett eller flere uhell.  Ofte var det at vi møtte en bil midt i en sving der veien var for smal for to biler.  En gang havnet vi langt oppe i skogen.  En annen gang endte vi i grøfta og måtte ringe etter Falken som kom og dro oss opp igjen. 

En sommer sviktet bremsene akkurat da vi hadde kjørt ned alle svingene fra Videseter til Styn, en av de mest dramatiske fjellovergangene i Norge.  Det var et under at vi ikke trillet ned i Strynsvannet og druknet.  Hadde bremsene sviktet oppe i svingene, ville vi ha trillet utfor fjellet og blitt drept.  Det endte med at mor, Karstein og jeg måtte ta bussen til fars hjemsted.  Far måtte bli igjen et par dager mens han ventet på å få fikset bilen.

En annen gang tok vi ferje langs Geirangerfjorden, en av Norges mest fantastiske og dramtatiske fjorder med høye fjell på alle kanter.  Her og der, høyt oppe, kan du se ett og annet hus som klamrer seg til fjellsiden.  De som bodde der måtte binde fast ungene sine så de ikke skulle ramle med.  Vi spiste torsk med kokte poteter og hvit saus på en restaurant nede ved fjorden.  Jeg spiste og syntes maten var god helt til jeg fant en lang, grå mark i torsken og nektet å spise mer.  Etter at vi hadde spist, kjørte vi opp Trollstigveien, som går i hårnålsvinger opp hele den bratte fjellsiden til toppen av fjellet.

Vi nådde toppen og begynte å kjøre innover.  Plutselig ville ikke bilen mer.  Far klødde seg i hodet og skjønte ingen ting.  Han åpnet panseret, men ante ikke hva han skulle se etter, for bilmotorer var noe han ikke forsto seg på.  Så sto vi der.  Far visste ikke annen råd enn å stoppe en forbipasserende bil og be om hjelp.  En ung mann som var på ferie med kone og barn stoppet og konstaterte at det var viftereima som hadde gått.  Hadde far en ekstra viftereim?  Dumt spørsmål.  Far ante ikke hva en viftereim var.  Den unge mannen måtte videre.  Far haiket med en annen bil som skulle tilbake til Geiranger hvor han fikk kjøpt ny viftereim.  Mor, Karstein og jeg ble igjen oppe på fjellet og fikk god fjelluft.  Mens vi gikk der, fikk Karstein og jeg se lemen for første gang; små brungule dyr på størrelse med mus som pilte rundt mellom de de lave buskene.

Etter et par timer kom far tilbake med viftereima. Mannen han haiket med hjalp ham å sette dem på, og så kjørte vi videre.

Oppgaver:

1.     Oversett de fire første avsnittene til engelsk.

2.     Svar på følgende spørsmål:
a)     Hva skjedde vanligvis før fortelleren og familien hennes nådde bestemmelsesstedet?
b)     Beskriv Geirangerfjorden.
c)     Hvorfor ville ikke fortelleren spise mer torsk?
d)     Hva gjorde fortellerens far da bilen fikk motorstopp?
e)     Hvorfor er veiene i Norge ofte vanskelige å kjøre på?

3.     Fortell om en ferieopplevelse fra din barndom (ca. 200 ord).