...
Om sommeren brukte far å stappe oss inn i bilen og kjøre på ferie. Han og mor foran, Karstein og jeg bak. I bagasjen hadde vi klær, et lite propanapparat til å koke på og et campingbord med to små, sammenleggbare stoler; de var for mor og far. Katstein og jeg måtte sitte på et ullteppe eller en stein eller en stubbe. De hadde også med spisebestikk pluss et plastikkfat og oppvaskmiddel. Jeg ser for meg far nå, slitte bukser, gammel jakke, slitt skjorte, alpelua på hodet og pipa i munnen. Far var eksentrisk og gikk i sjuskete klær før det ble trendy.
Så kjørte vi. Hver sommer dro vi til Vestlandet for å besøke fars familie. Far var ingen praktisk mann. Det falt ham aldri inn å sjekke bilen før vi la ut på en lengre reise. At far ikke var verdens beste sjåfør, var noe alle unntatt han selv var klar over. Av en eller annen grunn måtte han på liv og død kjøre så fort som mulig. Han tålte aldri å se en bil foran seg på veien uten å kjøre forbi.
Dette var i 1950-60-årene. Veiene i Norge var smale og svingete, helt annerledes enn de brede, moderne motorveiene vi har i dag. I Norge kjører man rundt fjorder og innsjøer, opp-og nedover bakker, gjennom tunneler tunneller og over høye fjell. Barn var ikke så bortskjemte den gangen. Det var ikke vanlig å reise til utlandet. En ferie på Mallorca var en drøm. Dette var før det var blitt 'harry' å dra til Costa del Sol eller greske øyer. Karstein og jeg kunne veien utenat, visste nøyaktig hvor det var en kiosk hvor vi kunne fåå kjøøpt is og pøølse.
Første stopp var Lillehammer hvor mor kjøpte pølser og poteter til lunsj. Så gikk turen videre opp gjennom Gudbrandsdalen. Vi stoppet på Tretten hvor morstekte pølser og kokte poteter. Jeg elsket turen gjennom Gudbrandsdalen. Vannet i Lågen kom direkte fra Jostedalsbreen og var aldeles grønt, som jade eller smaragder. Oppover i fjellsidene lå bondegårdene, brune tømmerhus med gress på taket.
Veien gikk stadig oppovover. Utpå ettermiddagen var vi i en annen verden. Ingenting vokste der. Bare fjell, grå stein, grønne vann og snø. Snø i juli. Karstein og jeg måtte alltid ut av bilen og gå en tur på snøen. Snart kom vi til Videster, hvor vi måtte ut og se på fossen. Deretter gikk veien nedover i hårnålsvinger til vi var nede i Styn, hvor Vestlandet begynte. Men før vi kom så langt måtte Karstein og jeg ut og kikke over kanten på Europas dypeste bro; langt nede påå bunnen av en ravine kunne vi se eleven. Jeg lurte på hvordan de hadde klart å bygge broen uten å ramle ned.
Så var vi nede i Stryn. En lang innsjø, høye snødekte fjell på begge sider. Snart kom vi til pensjonatet hvor vi pleide å overnatte. Vi var på Vestlandet, alkohol var synd. Du fikk ikke kjøpt øl i butikken. Far sa alltid: Far skulle så gjerne hatt en flaske øl, men det fantes jo ikke. Far var ingen praktisk mann. Han tenkte aldri på å ta med et par flasker øl hjemmefra. Det hendte at vi overnattet på skikkelige hoteller også. Da fikk Karstein og jeg lov til å drikke cola til frokost. Vi elsket cola men det var ikke så ofte vi fikk det.
Den siste delen av turen var kjedelig. Smal, svingete vei, hårnålssvinger og opp ned av fjell. Kaldere klima. Folk snakket nynorsk. Vi stoppet på Nordfjordeid, en liten by med bare en gate, hvor vi kjøpte pølser eller kjøttkaker på boks. Kjørte videre, stoppet når vi fant en hyggelig plass, far tente primusen, Katrstein og jeg hentet vann i nærmeste bekk, mor laget mat.
Som sagt; far var ingen praktisk mann,det falt ham aldri inn å sjekke bilen før vi la ut på den lange turen. Jeg tror aldri vi kom så langt som til familien på Vestlandet Stadt uten ett eller flere uhell. Ofte var det at vi møtte en bil midt i en sving der veien var for smal for to biler. En gang havnet vi langt oppe i skogen. En annen gang endte vi i grøfta og måtte ringe etter Falken som kom og dro oss opp igjen.
En sommer sviktet bremsene akkurat da vi hadde kjørt ned alle svingene fra Videseter til Styn, en av de mest dramatiske fjellovergangene i Norge. Det var et under at vi ikke trillet ned i Strynsvannet og druknet. Hadde bremsene sviktet oppe i svingene, ville vi ha trillet utfor fjellet og blitt drept. Det endte med at mor, Karstein og jeg måtte ta bussen til fars hjemsted. Far måtte bli igjen et par dager mens han ventet på å få fikset bilen.
En annen gang tok vi ikke veien tilbake gjennom Stryn. I stedet tok vi ferje langs Geirangerfjorden, en av Norges mest fantastiske og dramtatiske fjorder med høye fjell på alle kanter. Her og der, høyt oppe, kan kunne du se ett og annet hus som klamrer seg til fjellsiden. De som bodde der en og annen bondegård. Noen steder var det så bratt at de måtte binde fast ungene sine så de ikke skulle ramle medned. Vi spiste torsk med kokte poteter og hvit saus på en restaurant nede ved fjorden. Jeg spiste og syntes maten var god helt til jeg fant en lang, grå mark i torsken og nektet å spise mer. Etter at vi hadde spist, kjørte vi opp TrollstigveienDereetter gikk turen opp Trollstigveien, som går i hårnålsvinger opp hele den bratte fjellsiden til toppen av fjellet.
...