...
Dette var i 1950-60-årene. Veiene i Norge var smale og svingete, helt annerledes enn de brede, moderne motorveiene vi har i dag. I Norge kjører man rundt fjorder og innsjøer, opp-og nedover bakker, gjennom tunneller og over høye fjell. Karstein og jeg kunne veien utenat. vi var sspesielt interessert i kiosker hvor vi fikk kjøpe is og pølse. Barn var ikke så bortskjemte den gangen. Det var ikke vanlig å reise til utlandet. En ferie på Mallorca var en drøm. Dette var før det var blitt 'harryFolk reiste ikke mye utenlands. Dette var lenge føør det ble 'Harry' å dra til Costa del Sol eller greske øyer. Karstein og jeg kunne veien utenat, visste nøyaktig hvor det var en kiosk hvor vi kunne fåå kjøøpt is og pøølse. Mallorca.
Første stopp var Lillehammer hvor mor . Mor kjøpte pølser og poteter til lunsj. Så gikk turen videre Deretter opp gjennom Gudbrandsdalen. Vi stoppet Stoppet for lunsh på Tretten hvor morstekte . Mor stekte pølser og kokte poteter. Jeg elsket turen Norges nest lengste elv, Lågen, renner gjennom Gudbrandsdalen. Den begynner oppe på høyfjellet og ender i Mjøøsa, Norges største innsjø. Vannet i Lågen kom direkte fra Jostedalsbreen og var aldeles grønt, som jade eller smaragder. Oppover i fjellsidene lå bondegårdene, brune tømmerhus med gress på taket.
Veien gikk stadig oppovover. Utpå ettermiddagen var vi i en annen verden. Ingenting vokste der. Bare fjell, grå stein, grønne elver og vann, og snø . Snø - i juli. Karstein og jeg måtte alltid ut av bilen og gå en tur på snøen. Snart kom vi til Videster, hvor vi Karstein og Jeg måtte ut og se på fossen. Deretter gikk veien Veien fortsatte nedover i hårnålsvinger hårnålsving til vi var nede i Styn, hvor Vestlandet begynte. Men før Før vi kom så langt måtte Karstein og jeg ut og kikke over kanten på Europas dypeste bro; langt nede påå bunnen av en ravine kunne vi se elevendyp ravine hvor Videseterfossen fortsatte på sin vei mot Strynsvannet nede i dalen. Jeg lurte på hvordan de hadde klart å bygge broen uten å ramle ned.
Så var vi nede i Stryn. En lang innsjø, høye snødekte fjell på begge sider. Snart kom vi til pensjonatet hvor vi pleide å overnatte, Strynsvannet, over alt høøye snøødekte fjell. Som oftest overnattet vi på et pensjonat. Vi var på Vestlandet, alkohol åå drikke alkkohol var synd. Du fikk ikke kjøpt øl i butikken. Far sa alltid:Ingen butikker solgte øl. Far skulle så gjerne hatt en flaske øl, men det fantes jo ikke. Far Han var ingen praktisk mann. Han , og tenkte aldri på å ta med et par flasker øl hjemmefra. Det hendte at vi overnattet på skikkelige et skikkelig hoteller også. Da fikk Karstein og jeg lov til å drikke cola til frokost. Vi elsket cola men det var ikke så , stor stas. Hjemme var det ikke ofte vi fikk detcola.
Den siste delen av turen var kjedeligmindre dramatisk. Smal, svingete vei, hårnålssvinger hårnålsvinger og opp ned av fjell. Kaldere klima. Folk snakket nynorsk. Vi stoppet på Nordfjordeid, en liten by med bare en gate, hvor vi og kjøpte pølser eller kjøttkaker på boks. Kjørte videre, stoppet når vi fant en hyggelig plass, far tente primusen, Katrstein og jeg hentet vann i nærmeste bekk, mor laget matkokte poteter, sekte pøølser eller varmet kjøøttkar.
Som sagt; far var ingen ikke praktisk mann, det falt ham aldri inn å sjekke bilen før vi la ut begynte på den lange turen. Jeg tror aldri vi kom så langt som til familien på Stadt uten ett eller flere uhell. Ofte var det at vi møtte en bil midt i en sving der veien var for smal for to biler. En gang havnet vi langt oppe i skogen. En annen gang endte vi i grøfta og måtte ringe etter Falken som kom og dro oss opp igjen. En sommer sviktet bremsene akkurat da vi hadde kjørt ned alle svingene fra Videseter til Styn, en av de mest dramatiske fjellovergangene i Norge. Det var et under at vi ikke trillet ned i Strynsvannet og druknet. Hadde bremsene sviktet oppe i svingene, ville vi ha trillet utfor fjellet og blitt drept. Det endte med at mor, Karstein og jeg måtte ta bussen til fars hjemsted. Far måtte bli igjen et par dager mens han ventet på å få fikset bilen.
En annen gang tok vi ikke veien tilbake gjennom Stryn. I stedet Vi fulgte ikke alltid samme veien hjem. En gang tok vi ferje langs Geirangerfjorden, en av Norges mest dramtatiske fjorder med høye fjell på alle kanterbegge sider. Her og der, høyt oppe, kunne du vi se en og annen bondegård som klamret seg til fjellsiden. Noen steder var det så bratt at de måtte binde fast ungene så de ikke skulle ramle ned. Vi spiste torsk med kokte poteter og hvit saus på en restaurant nede ved fjorden. Jeg syntes maten var god til jeg fant en lang, grå mark i torsken og nektet å spise mer. Dereetter Deretter gikk turen opp Trollstigveien, som går i hårnålsvinger opp hele den bratte fjellsiden til toppen av fjellet.
Vi nådde toppen og begynte å kjøre innover. Plutselig Plutselig ville ikke bilen mer. Far klødde seg i hodet og skjønte ingen tingingenting. Han åpnet panseretHan åpnet panseret fordi det var hva man gjorde i slike situasjoner, men ante ikke hva han skulle se etter, for bilmotorer var noe han ikke forsto seg på. Så sto vi der. Far visste ikke annen råd enn å stoppe en forbipasserende bil og be om hjelp. En ung mann som var på ferie med kone og barn stoppet og konstaterte at det var viftereima som hadde gåttviftereima var ødelagt. Hadde far en ekstra viftereim? Dumt spørsmål. Far ante ikke hva en viftereim var. Den unge mannen og familien måtte videre. Far haiket tilbake til Geiranger med en annen bil som skulle tilbake til Geiranger hvor han , og fikk kjøpt ny viftereim. Mor, Karstein og jeg ble igjen oppe på fjellet og fikk god fjelluft. Mens vi gikk der, fikk Karstein og jeg se lemen for første gang; små brungule dyr på størrelse med mus som pilte rundt mellom de de lave buskene.
Etter et par timer kom far tilbake med viftereima. Mannen han haiket med hjalp ham å sette dem på, og så vi kjørte vi videre.videre.
Siden den gangen har mye forandret seg. Geirangerfjorden er en av Norges største turistattraksjoner. Om sommeren ligger det en blå eksossky over fjorden etter alle de store cruiceskipene som kommer dit. Trollstigveien er også en viktig attraksjon. Den spektakulære Veien over over Jostedalsbreen og Strynsfjellet blir nesten ikke brukt. Med penger fra Nordsjøoljen ble det bygget en ny tunnell gjennom fjellet. Turen som i min barndom tok to dager, tar nå ca. åtte timer
Oppgaver:
1. Oversett de fire første avsnittene til engelsk.
...