...
Dette var i 1950-60-årene. Veiene i Norge var smale og svingete, helt annerledes enn de brede, moderne motorveiene vi har i dag. Man kjørte rundt fjorder og innsjøer, opp-og nedover bakker, gjennom tunneller og over høye fjell. Karstein og jeg kunne veien utenat og visst nøyaktig når vi ville komme til en kiosk de solgte is og pølse. Barn var ikke så bortskjemte den gangen. Folk reiste sjelden utenlands. En tur til Mallorca var en drøm. Nå er det 'Harry' * å dra til Costa del Sol eller en gresk øy.
...
Veien gikk stadig oppovover. Utpå ettermiddagen var vi i en annen verden. Ingenting vokste der. Bare fjell, grå stein, grønne elver og vann, og snø - i juli. Snart kom vi til Videster, hvor Karstein og Jeg måtte ut og se på fossen. Dereetter Deretter fortsatte veien i hårnålsvinger ned til Styn, hvor Vestlandet begynte. Før vi kom så langt måtte Karstein og jeg ut og kikke over kanten på Europas høyeste bro; en kjempedyp ravine hvor Videseterfossen fortsatte på sin vei mot Strynsvannet nede i dalen. Jeg tenkte ofte på de som hadde bygget broen, lurte på hvor mange av dem som hadde ramlet ned ogslått og slått seg ihjel.
Så var vi nede i Stryn. En lang innsjø, Strynsvannet, høye snødekte fjell. Som oftest overnattet vi på et pensjonat. Vi var på Vestlandet, å drikke alkkohol var synd. Ingen butikker solgte øl. Far skulle så gjerne hatt en flaske øl, men det fantes ikke. Siden har jeg lurt på hvorfor han aldri tenkte på å ta med seg et par flasker øl hjemmefra. Hvis Hvis vi hadde nok penger, overnattet vi på et skikkelig hotell. Da fikk Karstein og jeg lov til å drikke cola til frokost. Hjemme var det ikke ofte vi fikk cola.
Den siste delen av turen var mindre dramatisk. Smal, svingete vei, hårnålsvinger og opp ned av fjell. Kaldere Kaldere i været. Folk snakket vestlandsdialekt og veiskiltene sto på nynorsk. Veg i stedete stedet for vei osv. Vi stoppet på Nordfjordeid, en liten by med bare ei lang gate, og kjøpte pølser eller kjøttkaker på boks. Kjørte videre, stoppet når vi fant en hyggelig plass, far tente primusen, Karstein og jeg hentet vann i nærmeste bekk, mor kokte poteter og stekte pølser eller varmet kjøttkaker.
Far var ikke praktisk, det falt ham aldri inn å sjekke bilen før vi begynte på den lange turen. Jeg tror aldri vi kom så langt som til familien på Stadt uten ett eller flere uhell. Ofte var det at vi møtte en bil midt i en sving der veien var for smal for to biler. En gang havnet vi langt oppe i skogen. En annen gang endte vi i grøfta og måtte ringe etter Falken* som kom og dro oss opp igjen. En sommer sviktet bremsene akkurat da vi hadde kjørt ned alle svingene fra Videseter til Styn. Det var et under at vi ikke trillet ned i Strynsvannet og druknet. Hadde bremsene sviktet oppe i svingene, ville vi ha trillet utfor fjellet og blitt drept. Det endte med at mor, Karstein og jeg måtte ta bussen til fars hjemsted. Far måtte bli igjen et par dager mens han ventet på å få fikset bilen.
...
Siden den gangen har mye forandret seg. Geirangerfjorden er en av Norges største turistattraksjoner. Om sommeren ligger det en blå eksossky over fjorden etter alle de store cruiceskipene som kommer dit. Trollstigveien er også en viktig attraksjon. Den spektakulære veien over over Jostedalsbreen og Strynsfjellet blir nesten ikke brukt. Nå kjører folk gjennom en lang tunnell i stedet. I min barndom brukte vi to dager på turen. Nå, med tunneller og bedre veier, gjør man turen på åtte timer.
*Harry - chav
*Falken - AA or RCA
Oppgaver:
1. Oversett de fire første avsnittene til engelsk.
...
Geirangerfjord
På fottur i Jotunheimen
Norwegian Modal auxiliariesAuxiliaries