Om Norge

På ferie

Om sommeren brukte far å stappe oss inn i bilen og kjøre på ferie.  Han og mor foran, Karstein og jeg bak.  I bagasjen hadde vi klær, et lite propanapparat til å koke på, samt et campingbord med to små, sammenleggbare stoler; de var for mor og far.  Katstein og jeg måtte sitte på et ullteppe eller en stein eller en stubbe.  De hadde også med spisebestikk pluss et plastikkfat og oppvaskmiddel.  Jeg ser dem for meg far nå; far i slitte bukser, gammel jakke, slitt skjorte, alpelua på hodet og pipa i munnen.  Far var eksentrisk og gikk i sjuskete klær før det ble trendy.  Mor i pen, blomstrete sommerkjole, hun var like elegant som far var sjuskete.

Så kjørte vi.  Hver sommer dro vi til Vestlandet for å besøke fars familie.  

Dette var i 1950-60-årene.  Veiene i Norge var smale og svingete, helt annerledes enn de brede, moderne motorveiene vi har i dag.  Man kjørte rundt fjorder og innsjøer, opp-og nedover bakker, gjennom tunneller og over høye fjell.  Karstein og jeg kunne veien utenat og visst nøyaktig når vi ville komme til en kiosk hvor de solgte is og pølse.  Barn var ikke så bortskjemte den gangen.  Folk reiste sjelden utenlands.  En tur til Mallorca var en drøm.  Nå er det Harry* å dra til Costa del Sol eller en gresk øy. 

Lillehammer var første stopp.  Mor kjøpte pølser og poteter til lunsj.  Deretter opp gjennom Gudbrandsdalen.  Stoppet for lunsh på Tretten.  Mor stekte pølser og kokte poteter.  Norges nest lengste elv, Lågen, renner gjennom Gudbrandsdalen.  Den begynner oppe på høyfjellet og ender i Mjøsa, Norges største innsjø. Vannet i Lågen kommer direkte fra Jostedalsbreen og er aldeles grønt, som jade eller smaragder.  Oppover i fjellsidene ligger bondegårder med brune tømmerhus med gress på taket.

Veien gikk stadig oppovover.  Utpå ettermiddagen var vi i en annen verden.  Ingenting vokste der.  Bare fjell, grå stein, grønne elver og  vann, og snø - i juli.   Snart kom vi til Videster, hvor Karstein og jeg måtte ut og se på fossen, en av Europas største.  Deretter fortsatte veien i hårnålsvinger ned til Styn, hvor Vestlandet begynte.  Før vi kom så langt måtte Karstein og jeg ut og kikke over kanten på Europas høyeste bro; en kjempedyp ravine hvor Videseterfossen fortsatte på sin vei mot Strynsvannet nede i dalen.  Jeg tenkte ofte på de som hadde bygget broen og lurte på hvor mange av dem som hadde falt ned og slått seg ihjel.

Så var vi nede i Stryn.  En lang innsjø, Strynsvannet, høye snødekte fjell.  Som oftest overnattet vi på et pensjonat.  Vi var på Vestlandet, å drikke alkkohol var synd.  Ingen butikker solgte øl.  Far skulle så gjerne hatt en flaske øl, men det fantes ikke.  Siden har jeg lurt på hvorfor han aldri tenkte på å ta med seg et par ølflasker hjemmefra.  Hvis vi hadde nok penger, overnattet vi på et skikkelig hotell.  Da fikk Karstein og jeg lov til å drikke cola til frokost.  Hjemme var det ikke ofte vi fikk cola. 

Den siste delen av turen var mindre dramatisk.  Smal, svingete vei, opp ned av fjell.  Kaldere i været.  Folk snakket vestlandsdialekt og veiskiltene sto på nynorsk. Veg i stedet for vei osv.  Vi stoppet på Nordfjordeid, en liten by med bare ei lang gate, og kjøpte pølser eller kjøttkaker på boks.  Kjørte videre, stoppet når vi fant en hyggelig plass, far tente primusen, Karstein og jeg hentet vann i nærmeste bekk, mor kokte poteter og stekte pølser eller varmet kjøttkaker.

Far var ikke praktisk, det falt ham aldri inn å sjekke bilen før vi begynte på den lange turen.  Jeg tror aldri vi kom så langt som til familien på Stadt uten ett eller flere uhell.  Ofte var det at vi møtte en bil midt i en sving der veien var for smal for to biler.  En gang havnet vi langt oppe i skogen.  En annen gang endte vi i grøfta og måtte ringe etter Falken* som kom og dro oss opp igjen.  En sommer sviktet bremsene akkurat da vi hadde kjørt ned alle svingene fra Videseter til Styn.  Det var et under at vi ikke trillet ned i Strynsvannet og druknet.  Hadde bremsene sviktet oppe i svingene, ville vi ha trillet utfor fjellet og blitt drept.  Det endte med at mor, Karstein og jeg måtte ta bussen til fars hjemsted.  Far måtte bli igjen et par dager mens han ventet på å få fikset bilen.

Vi fulgte ikke alltid samme veien hjem.  En gang tok vi ferje langs Geirangerfjorden, en av Norges mest dramtatiske fjorder med høye fjell på begge sider.  Her og der, høyt oppe, kunne vi se en og annen bondegård som klamret seg til fjellsiden.  Noen steder var det så bratt at de måtte binde fast ungene så de ikke skulle ramle ned.  Vi spiste torsk med kokte poteter og hvit saus på en restaurant nede ved fjorden.  Jeg syntes maten var god men så fant jeg en lang, grå mark i torsken og nektet å spise mer.  Deretter gikk turen opp Trollstigveien, hårnålsvinger opp hele den bratte fjellsiden til toppen av fjellet.

Plutselig ville ikke bilen mer.  Far klødde seg i hodet og skjønte ingenting. Han åpnet panseret, men ante ikke hva han skulle se etter, for bilmotorer var noe han ikke forsto seg på.  Så sto vi der.  Etter en stund stoppet en bil med en hyggelig ung mann som lurte på om vi trengte hjelp.  Han konstaterte at viftereima var ødelagt.  Hadde far en ekstra viftereim?  Dumt spørsmål.  Far ante ikke hva en viftereim var.  Den unge mannen måtte videre.  Far haiket tilbake til Geiranger med en annen bil, og fikk kjøpt ny viftereim.  Mor, Karstein og jeg ble igjen oppe på fjellet.  Nydelig ettermiddag.  Vi satte oss i lyngen og solte oss.  Da fikk Karstein og jeg øye på lemen; små brungule dyr som lignet mus og som pilte rundt mellom de de lave buskene.

Etter et par timer kom far tilbake med viftereima.  Mannen han haiket med hjalp ham å sette dem på, og vi kjørte videre.

Siden den gangen har mye forandret seg.  Geirangerfjorden er en av Norges største turistattraksjoner.  Om sommeren ligger det en blå eksossky over fjorden etter alle de store cruiceskipene som kommer dit.  Trollstigveien er også en viktig attraksjon.  Den spektakulære veien over over Jostedalsbreen og Strynsfjellet blir nesten ikke brukt.  Nå kjører folk gjennom en lang tunnell i stedet.  I min barndom brukte vi to dager på turen.  Nå, med tunneller og bedre veier, gjør man turen på åtte timer.   Men er det så viktig å komme fortest mulig fram?

*Harry - chav, the proverbial Essex type

*Falken - AA or RCA

In Norway we have something called 'allemannsrett' - every man's right.  It meaqns that people can set up camp anywhere they like as long as it is at least 150 metres away from the nearest house or cabin.  The narrator's parents made use of this right when cooking their meals.

Oppgaver:

1.     Oversett de fire første avsnittene til engelsk.

2.     Svar på følgende spørsmål:
a)     Hva skjedde vanligvis før fortelleren og familien hennes nådde bestemmelsesstedet?
b)     Beskriv Geirangerfjorden.
c)     Hvorfor ville ikke fortelleren spise mer torsk?
d)     Hva gjorde fortellerens far da bilen fikk motorstopp?
e)     Hvorfor er veiene i Norge ofte vanskelige å kjøre på?

f)      Hva har forandret seg siden fortellerens barndom?

g)      Hva er tonen i fortellingen, humoristisk, realistisk eller nostalgisk?

3.     Fortell om en ferieopplevelse fra din barndom (ca. 200 ord).

Geirangerfjord
På fottur i Jotunheimen
Norwegian Modal Auxiliaries