Av Angelika Schrobsdorff

Oversatt fra tysk av Margrethe Alexandroni

Jeg hadde flyttet inn i et av Jeruslams mest idylliske strøk. Området var fullt av katter, som jeg fóret. Hva jeg ikke hadde tenkt på, var at ikke alle var like glad i katter som jeg...

Klokken var litt over sju om morgenen da det plutselig ringte hardt og vedvarende på døren. Jeg åpnet, og der sto det en usympatisk herremann og viftet oppunder nesen på meg med en papirlapp med et stempel og noen trykte hebraiske ord som jeg ikke kunne lese. Jeg ante likevel hva det dreide seg om. Det dystre ansiktet og aggressive holdningen fortalte med all tydlighet at her hadde jeg med en viktig kommuneansatt å gjøre.

’Jeg kan ikke lese det,’ sa jeg.

’Chatulim’, sa han – katter.

’Jeg har ingen katter’, skrek jeg og tydde i min nød til Gud idet jeg tryglet ham om ikke å la en eneste katt, og for all del ikke hele banden, komme galopperende akkurat da.

Mannen så seg rundt i den idylliske gågaten. Gjennomboret busker og hekker med falkeblikk, saumfor trærne fra øverst til nederst og speidet innover i huset over skulderen på meg.

’Jeg har ingen katter,’ sa jeg.

Mannen gliste, noe som kledde ham enda mindre enn det dystre uttrykket fra tidligere, truet meg spottende med en pekefingeren, og hinket avsted. Han var stiv i det ene benet og når han gikk slengte han det så energisk ut til siden og fremfor seg at det friske knapt kunne holde tritt. Da han vel var forsvunnet rundt hjørnet, satte jeg meg på trammen og tenkte over den ekle episoden og hvilke konsekvenser den kunne få.

Ikke før hadde det gått fem minutter, så kom de til syne, tittet forsiktig frem rundt hjørner og tak, smøg seg fra busker og over hagemurer. Dansende og snikende, i sirlig trav eller med fjærlette sprang nærmet de seg: De tre grasiøse tigerstripete søskenene med de kjempelange halene i været; den gravide Natascha med det asiatiske ansiktet og den grå-og hvitstripete og alltid renslikkede pelsen; hennes tre høyvokste, svarte sønner som det var umulig å se forskjell på, og som jeg kort og godt kalte for russerne; Mora, et usedvanlig lite tiltalende vesen som hadde innkvartert seg og sine fem kattunger i hageskuret mitt; den lille tomsingen med det enfoldige ansiktet, piggete, gulflekkete pels og korte, tettvokste bein; Mia med den uhorvelige buken som subbet i bakken og huset minst åtte unger; den nevrotiske Bella med sølvblikk og lang pels som skinte i alle høstskogens farger; den blakke og slanke homsen som sto i med en av russerne; og sist men ikke minst kom Simmi, husets herre, en diger, lurvete hankatt med enormt hode og med den hengivne kjæresten, en lubben oransje liten pusekatt, hakk i hæl.

De satte seg rundt meg i halvsirkel, på betryggende avstand, og stirret på meg med vidåpne øyne i alle sjateringer av grønt og gult, forventningsfulle og liksom forundret, med ubevegelige kropper der bare halespissene såvidt sitret aldri så lite.

’Kloke katter,’ roste jeg dem, ’dere visste at kattedreperen var her. Hvordan kunne dere vite det?’

Simmi, den eneste tamme blant dem, reiste seg da han hørte stemmen min, ristet av seg kjæresten som hadde smøget seg inntil ham, kom bort til meg og gned det store, harde hodet mot kneet mitt.

’Jeg vet hva dere vil’, sa jeg, ’dere vil ha frokost. Samme for dere om jeg er i sjokktilstand eller syk eller lei meg. Meg gir dere blaffen i, bare dere får mat.’

Jeg betraktet kattene der de satt og stirret på meg med hypnotiske blikk. For dem betydde jeg ikke annet enn de rå, nakne hønsehodene som jeg punktlig forærte dem morgen og ettermiddag. Bare Dickie, hankatten i det grasiøse tigerstripete trekløveret var et unntak. Han satt nærmest meg, ved siden av sin venn, den lille tomsingen, og idet jeg kikket bort på ham, så jeg jeg hvordan det sarte, storøyde ansiktet hans uttrykte en lykksalighet som langt overskred forventingen om et hønsehode. Dickie bodde sammen med sine to søstre ca. trehundre meter fra meg, i boden til et hus hvor han nå og da fikk noen kakerester og stekte poteter av et pent, ungt par. Selvsagt foretrakk han hønsehoder, dessuten var han forelsket i meg.
Hvis jeg gikk ut om kvelden, fulgte han etter meg til bilen og gjemte seg under noen busker hvor han ble sittende til jeg kom tilbake. Når han fikk øye på meg, kom han brasende frem, vill av glede lik et barn som får en uventet overraskelse, hoppet og spratt og danset i pirutetter, forsvant og dukket opp igjen, ellevill og kåt, til han omsider stilte seg foran meg på veien i påvente av øyeblikket da også jeg skulle bli stående, bøye meg ned, godsnakke med ham og strekke ut hånden for å klappe ham. I øynene hans med de svarte, oppspilte pupillene leste jeg lengsel etter kjærlighet og varsom berøring, den anspente fluktklare kroppen derimot uttrykte angst for det uberegnelige monstrum, mennesket. Såsnart jeg kom borti pelsen hans med fingertuppene, skjente han ut til siden og snurret rundt sin egen akse. Hvorvidt han var flau over sin mistro eller forlegen over sitt overmot, var umulig å si.

’Hallo, kjære Dickie’ sa jeg og smilte til ham. Og han smilte tilbake, det er jeg sikker på.
Fra nabohuset et par meter fra mitt, braket det løs med øredøvende musikk, Smetana eller Tschaikowsky, hørtes det ut som. Zippi Rosenblatt, naturfienden som hakker ned trær og sørger for at katter blir drept fordi hun mener at trær er overflødige og katter er skadelige, hadde stått opp. Om senest en halvtime ville hun - en diger bakende under blomstrete stoff og et grettent tryne under en rosa stråhatt - gå hjemmefra, og hvis ikke kattene innen da var fóret og forduftet, ville hun få synlig bevis for min kriminelle virksomhet.
Jeg sprang opp, og da begynte lurvelevenet. De hittil lydløse- og ubevegelige kattene forvandlet seg til besatte små furier som virvlet om hverandre med skjærende skrik og piskende haler i en rasende dans, hveste og gav hverandre ørefiker eller ilte forbi meg inn i entreen og ut igjen. Den eneste som ble stående ved siden av meg lik en alvorlig patriark var Simmi. Han fulgte meg med avmålte skritt inn på kjøkkenet der Deborah, den svarte perserkatten jeg hadde hatt med fra Europa, lå på bordet og Cherny, som jeg hadde adoptert, svart han også, men korthåret, lå i en rød, emaljert bolle. Jeg tok en kjele med fisk og en tokilos plastpose fra kjøleskapet. Vakre, fornemme Deborah med den flate nesen og de enorme, gule øynene reiste seg, strakte seg i hele sin betydelige lengde og mjauet imot meg. Simmi strøk seg rundt bena mine og mol verre enn en bilmotor som ruses opp. Cherny, som ikke eide sans for høvelig oppførsel, hoppet opp på kjøkkenbordet, fikk en ørefik av Deborah, ramlet baklengs ned og landet på Simmi som truet ham med juling. Trusselen var nok, og den unge hankatten, en skikkelig reddhare til tross for at han lignet en minipanter, satte i et hjerteskjærende skrik. Perserinnen hevet indignert på øyenbrynene , og jeg slengte til henne en tallerken med fisk, deretter tok jeg noen hønsehoder fra plasstposen, og kastet det ene etter det andre ut gjennom den åpne ytterdøren. Kattene fór etter og landet dumpt sammen med hodene på den brolagte gaten.

Jeg hadde for lengst sluttet å være pysete. Den månedlange omgangen med hønsehoder hadde gjort meg fullstendig avstumpet. Mens jeg fóret den oppøste kattebanden, stakk jeg uberørt hånden i det slibrige, blodige gørret i posen og kastet håndfuller til dyrene som jafset i seg delikatessene, noen omstendelig, andre grådig. Jeg måtte le av en av russerne, som sikkert allerede hadde funnet seg frokost i en søppeldunke, og nå spilte fotball med et hønsehode idet han grep tak i kammen med forpoten, kastet det i været og tok imot det igjen.

En ung mann med en liten pike kom joggende rundt hjørnet og rett inn i bespisningen. Kattene, med byttet i kjeften, flyktet et par skritt, krøkte seg sammen igjen og slafset videre. Barnet, en usedvanlig vakker og solbrun skapning, ble stående på flekken: ’Pappa’, ropte hun, ’se på alle kattene! Se da, pappa! De spiser hønsehoder!’
Faren, som var nesten like brun som datteren, ignorerte skuespillet.

’Med nebb og øyne, pappa! Tror du de liker det?’

Den unge mannen så opp med avsky i blikket, og gav meg et anklagende øyekast. Hvorvidt han bebreidet meg at jeg fóret kattene med noe så avskyelig som hønsehoder, eller at jeg i det hele tatt fóret dem, var ikke godt å si. Jeg smilte vennlig. Nå rettet også den lille blikket mot meg: ’Gir damen dem hønsehoder?’ spurte hun.

Jeg løp inn i huset og smelte døren igjen bak meg.

Litt over fire kom det en annen mann fra kommunen. Han var tykk og hadde et godmodig ansikt. Han smilte unnskyldende idet han viste meg den samme lappen forsynt med stempel og hebraisk skrift.

’ Jeg kan ikke lese det,’ sa jeg.

’Chatulim’, sa han – katter.

’Jeg har ingen katter.’

Han pekte med haken mot huset til Zippi Rosenblatt og trakk beklagende på skuldrene. Jeg ba ham inn på en kopp kaffe, og han fulgte meg inn i dagligstuen. En sverm av katter fløy gjennom den åpne døren og ut i hagen. Cherny og Deborah hadde beslaglagt hver sin lenestol. Mannen var for fintfølende til å gå i rette med løgnen min. Vi drakk kaffe og snakket om det romantiske kvartalet jeg bodde i. Mora og hennes fem sønner spankulerte forbi døren i gåsegang. Så ankom min venn, Robert, en meget velpleiet og sjarmerende engelskmann. Han stirret forundret på den tykke mannen.

’Jeg heter Shlomoh’, sa denne og tok Robert i hånden, ’det gleder meg å treffe Dem.’

’Gleden er på min side’, sa Robert forbløffet.

’Herren kommer fra kommunen,’ sa jeg.

’Jeg beklager vireklig’, sa Shlomoh, ’jeg liker godt dyr. Men det er jobben min.’

’Er han en av dine forvirrede sosialtilfeller?’ spurte Robert meg på engelsk.

’Kattene skal avlives’, sa jeg.

’Jeg visste at noe slikt ville skje!’ skrek Robert.

’Jeg har advart deg hundrevis av ganger. Dette hønsehodegriseriet midt i gata og med denne møkkakjærringa, Rosenblatt, i nabohuset!’

Shlomoh hadde reist seg forskrekket: ’Jeg beklager vireklig,’ sa han, ’kanskje jeg kan gå til fru Rosenblatt og spørre om hun ikke kan trekke tilbake klagen.’

’Takk,’ sa jeg med tårer i øynene.

Robert gikk stumt frem og tilbake på gulvet.

’Det er ikke griseri’, jamret jeg, ’de legger bare igjen nebbet. Og hvordan skulle jeg ellers kunne fóre så mange katter? Du vet godt at hønsehoder er det billigste som er, en Shekel per kilo, og dessuten er det sundt.’

’Det må du fortelle naboen din. Hun blir sikkert glad når hun hører at det er sundt.’

I samme øyeblikk begynte nabodamen å skrike og bruke seg.

’For Guds skyld! Stakkars Shlomoh,’ sa Robert og styrtet ut for å komme ham til unnsetning.

Knapt fem minutter senere kom begge mennene tilbake røde i ansiketet og med håret i uorden. Zippi Rosenblatt skjelte og brukte seg fremdeles. Så smalt døren i lås.

’Det nytter ikke,’ mumlet Shlomoh, ’dama er hjerteløs’.

’Hva nå?’ spurte Robert. ’Når skal kattene avlives? På hvilken måte skal de avlives?’

’Aksjonen finner sted i morgen tidlig klokken seks,’ sukket Shlomoh. Han trakk en boks med billigste sort sardiner opp av bukselommen: ’Med disse’.

’Med sardiner i olje?’

’Og stryknin’ sa Shlomoh deltakende og la en tung, varm hånd på skulderen min. ’De får redde hva reddes kan. Steng inn så mange katter som munlig i huset Deres.’

I timevis var Robert og jeg på kattejakt. Vi lokket pss, pss og løp som gale gjennom gater og smug, med hønsehoder til og med – den ideen var det Schomoh som hadde satt oss på – og med en boks hermetiske sardiner i hånden forsøkte vi å lokke til oss kattene. Vi satte frem pappkartonger med lekkerbiskner, lå på lur og ventet til en katt hoppet ned i kartongen, hvorpå vi prøvde å kaste et teppe over den. Vi danderte rene kattekoldtbord bak åpne dører og vinduer, og holdt pusten mens vi ventet på at en katt skulle gå i fella.

Riktignok kom kattene løpende etter oss, hopped ned i kartonger og lurte seg inn gjennom dører og vinduer, henrykte over den uventede og overdådige bevertningen servert på de underligste steder. Men dessverre, de var avgjort mye raskere og sluere enn oss, og unnslapp hver eneste gang. Så, litt etter litt begynte de å bli mistenksomme overfor den usedvanlige fóringen samt flyvende tepper og dører og vinduer som smelte igjen bak dem, og da de i tillegg hadde lagt i seg mye mer enn sin vante rasjon, trakk de seg tilbake til steder hvor de følte seg trygge for oss. Bare Mora som akkurat drev og ammet ungene sine, ble ved et rent slumpetreff fanget i døren. Til gjengjeld hadde Simmi og Cherny fått nok av vår uforklarlige oppførsel, og flyktet. Jeg brast i gåt, og Robert, som ikke klarte mer, fikk overtalt meg til å overnatte hos min venninne, Naomi, og la ham ta seg av resten.

Dermed dro jeg med Deborah, som jeg ikke turde betro til noe menneske, pluss en frossen fiskefilet og en kasse med sand, til venninnen min. Idet hun åpnet døren og fikk øye på meg der jeg sto med forgrått ansikt og begge armene rundt den runde kattekurven, lik en høygravid kvinne med armene rundt magen, ropte hun forskrekket : ’Men kjære deg, er katten din død?’

Jeg forsto ikke helt hvorfor hun antok at jeg ville slepe med meg en død katt, men jeg orket ikke spørre, og svarte toneløst: ’Nei, hun er fremdeles i live, men det har skjedd noe fryktelig. Kan jeg få ligge hos deg i natt?’

’Du kan få ligge her så mange netter du vil,’ sa Naomi, hjelpsom og gjestfri som alltid.

Under nye tårer fortalte jeg henne hva som hadde skjedd. Hun kokte suppe til meg og fisk til Deborah, redde opp seng til meg og fant et trivelig hjørne til kattedoen. Robert ringte for å meddele at Simmi hadde innfunnet seg, og at han en time senere hadde fanget Cherny og at han hadde slått kneet i prossessen.

’Og hva med Dickie?’ hulket jeg. ’Dickie elsker meg og jeg elsker ham.’

’Spar meg for slike betroelser’, sa Robert, som hadde nådd grensen for hva han kunne tåle.

Om natten drømte jeg at jeg hørte skrittene til kattedreperen og de lykkelige små skrikene til kattene som ikke hadde regnet med slikt et lekkert måltid så tidlig på morgenen.

Deborah, som var brakt ut av likevekt av ettermiddagens hendelser og de fremmede omgivelsene, jaget gjennom leiligheten med bøyd hale og umotivert glede, og rev vekselvis Naomi og meg ut av søvnen. Da jeg sto opp neste morgen var jeg mørbanket. Klokken var åtte. Nå var sikkert alle kattene døde. Jeg drakk et par kopper te mens jeg stirret stumt fremfor meg.

Naomi forsøkte å sette mot i meg med å si at millioner av mennesker daglig mister livet på grunn av sult, sykdom og vold. Robert dukket opp, hadde med seg croissanter og sa at jeg hadde jo fremdeles fire gamle og fem unge katter, og hvis jeg fortsatte å kaste disse fordømte hønsehodene i gaten, ville jeg om senest en uke ha et dusin nye. Så ringte de en felles venninne som bor i kvartalet mitt og ga henne i oppdrag å fastslå om aksjonen virkelig hadde funnet sted, og hvis ja, i hvilket omfang. Et kvarter senere kom rapporten. ’Et katteholocaust’, skrek venninnen, så høyt at jeg hørte det på motsatt side av rommet, ’det ligger døde katter overalt, og ikke en eneste levende katt er å se.’

’Du blir hos meg i natt også,’ bestemte Naomi, og Robert erklærte: ’Hun bør overhode ikke dra hjem mer, hun må flytte til et annet kvartal.’

Da Naomi hadde gått på jobben, og jeg hadde sendt Robert til supermarkedet under påskudd av ikke å ha flere frosne fiskefilleter, dro jeg hjem igjen. Jeg ville i det minste se Simmi, Cherny og Mora med de fem ungene. Klokken var tolv og gatefeierne måtte for lengst ha vært der og rensket det idylliske kvartalet for kattelik. Jeg gikk gjennom de pene, stille gatene, fulle av blomster, trær og fugler, katteparadiset. I disse gatene hadde de lekt, på disse benkene hadde de solt seg, på disse takene hadde de sittet og iakttatt menneskene som passerte. Jeg løp forbi huset til Dickie og maurervillaen der Natatascha hadde født de tre russerne. Det var virkelig ikke en eneste katt å se som ventet på meg, fulgte meg, så forventningsullt på meg med glitrende øyne. Jeg satte meg på trammen til huset mitt og slo hendene foran ansiktet.

Noen kløp meg forsiktig i leggen, og hvis kattene hadde vært i live, ville jeg trodd at det var Mia, den eneste som tillot seg sånt i spesielt modige øyeblikk. Jeg tittet mellom fingrene, og der sto hun, magen tom og slunken, ansiktet listig. Jeg skrek opp, hun hoppet bakover og så bebreidende på meg. Jeg fant ut at hun måtte ha født de åtte ungene akkurat da kattedreperen kom, og at det hadde reddet henne. Men da tittet Bella med sølvblikket frem rundt hjørnet, så meg, og kom glidende mot meg fem skritt frem og tre tilbake. Ikke før hadde hun slått seg ned, så nærmet gravide Natashca seg med tunge skritt, så seg tilbake over skulderen og med et kurrende rop informerte hun sønnene om at jeg var kommet hjem, og straks var de der, en galopperende troika, fulgt av en skygge, den blakke, slanke homosen. Men hvor var Dickie og de to søstrene hans?

Min store glede over at kattene ikke var døde men i god behold, vekk plassen for bekynring for min yndlingskatt. Jeg reiste meg, stilte meg midt i gaten og ropte instendig på ham. I stedet for den grasiøse Dickie kom den lille tomsingen travende, ble stånde en stund, så seg tilbake og kom bort til meg med et enfoldig og bekymret uttrykk i ansiktet.

’Hva er det?’ spurte jeg ham. ’Hvor er kompisen din?’

Kattene syntes det var uhørt at jeg lot frokosten vente så lenge på seg, og de strøk seg rundt meg og sutret sørgmodig. Mia kløp meg i leggen for annen gang, og denne gangen mindre forsiktig. Jeg kastet enda et blikk oppover gaten, og da så jeg dem, langt borte, tre kjempelange haler i snorrett linje, ubevegelige og rett til værs mot den blå himmelen. Jeg lo, sank i kne og bredte ut armene, og de fløy mot meg, tre stripete katter. I midten, et sprang foran de andre, var Dickie.

Han stoppet en meter fra meg og strålte imot meg. Jeg strakte hånden mot ham og han vek et par skritt tilbake. Hans vidåpne øyne uttrykte lengsel etter kjærlighet og varsom berøring, i den anspente fluktklare kroppen så jeg angst for det uberegnelige monstrum, mennesket.
’Du har rett, Dickie,’ sa jeg, og forlegen og forvirret begynte han å dreie seg om sin egen akse.
Jeg styrtet inn i huset, omfavnet den forargede og skrikende Simmi, åpnet døren mot hagen hvor den lubne oransje kjæresten hans hadde tilbrakt en søvnløs natt, befridde Mora, som freste villt, fra fangeskapet, rev til meg en stor plastpose fra kjøleskapet og lot det hagle med hønsehoder over gaten.

I samme øyeblikk stormet Robert, på leting etter meg, rundt hjørnet. Han stivnet til. Pakken med fiskefileter gled ut av hånden hans og falt i bakken , øynene hans lukket seg og munnen åpnet seg i et hest skrik: ’Herre Gud’ hva er da det for katter? Hvor har du fått de kattene fra?’

’Robert,’ sa jeg beroligende, ’det er mine katter. Se, hvor skrikende levende de er, for noen kloke dyr, de visste at det var stryknin in sardinene og derfor rørte de dem ikke. Blir du med til markedet, jeg må få tak i nye hønsehoder'.

Han snappet etter pusten, snudde på hælen og løp sin vei.

Og jeg, jeg trakk et dypt lettelsens sukk, satte meg på trammen og betraktet de spisende kattene mine.

Oppgaver:

1. Hva var det som viste at kattene var mye lurere enn menneskene?

2. Hvordan vil du forklare at hele gaten var full av døde katter?

3. Skriv en alternativ avslutning på novellen (ca 200 - 400 ord)

Vocab

oppunder 'under'
lapp m. 'patch, scrap of paper'
stempel nt. 'stamp'
holdning m. 'bearing, behaviour, attitude'
kommuneansatt m. 'employed by the local council'
ty (til) (tydde, tydd) 'resort to, have recourse to)
trygle (tryglet, tryglet) 'plead, beg'
saumfare (-for, -faret) 'examine minutely'
hinke (hinket, hinket) 'hop, hobble, limp'
glise (gliste, glist) 'leer,snear'
holde (holdt, holdt) treitt 'keep up'
tiltalende 'attractive'
lite tiltalende 'unattractive'
innkvartere (-kvarterte, -kvartert) seg 'take up residence'
hageskur nt. 'garden shed'
buk m. 'belly'
stå i med 'have a (sexual) relationship with'
hengiven 'devoted, attached'
lubben 'chubby'
hakk i hæl 'right behind'
på betryggende avstand 'at a safe distance'
sjatering m. 'nuance, shade (of colour)'
forventningsfull 'expectant'
sitre (sitret, sitret) 'quiver'
smyge (smøg, smøget) seg inntil 'rub up against'
hønsehode nt. 'head of a hen/chicken'
forære (forærte - forært) 'give, bestow upon'
trekløver nt. 'trio'
tomsing m. 'simpleton'
sart 'delicate, tender'
lykksalighet m. 'bliss'
klappe (klappet, klappet) 'pat, caress'
overskride (-skred, -skredet) 'exceed'
oppspilt 'distended'
komme borti ' touch (sometimes involuntarily)'
flau 'embarrased, ashamed'
forlegen 'embarrassed'
øredøvende 'deafening'
bakende m. 'arse, backside'
tryne nt. 'mug''
fóre (fóret, fóret) 'feed'
fordufte (forduftet, forduftet) 'be gone, disappear'
lurveleven nt. 'noise, racket'
hvese (hveste - hvest) 'hiss'
ørefik m. 'slap around the ears'
høvelig 'appropriate, suitable'
juling m. 'beating, thrashing'
reddhare m. 'scary-cat'
pysete 'squeemish'
avstumpe (-stumpet, -stumpet) 'dull, blunt, make insensitive'
jafse (jafset, jafset) 'wolf down (food)'
slafse (slafset, slafset) 'slurp, eat noisily'
anklage (-klaget- klaget) 'accuse'
avskyelig 'disgusting'
godmodig 'good-natured'
gå i rette med 'challenge'
spankulere (spankulerer - spankulerte) 'strut'
avlive (avlivet, avlivet) 'put down, kill'
griseri nt. 'horrible, disgusting mess'
skrike og bruke seg 'rant and rave'
komme ham til unnsetning 'come to his rescue'
bruke seg 'rage'
skjelle (skjelte -skjelt) 'scream and shout'
gå i fella 'walk into a trap'
henrykket 'delighted'
overdådig 'lavish, sumptuous'
slumpetreff nt. 'stroke of luck'
betro (-trodde, -trodd) 'confide (here [I wouldn't trust anybody to look after her])'
forgrått 'tearful'
hulke (hulket, hulket) 'sob'
likevekt m. 'equilibrium'
omgivelse m. 'surrounding'
mørbanket 'beaten black and blue'
under påskudd av 'on the pretext of'
komme travende 'come trotting along'
stråle (strålte - strålt) 'radiate, shine'
fangenskap nt. 'imprisonment'

Browser not supported