1. Sett sammen setningene nedenfor etter følgende mønster:

Jeg synes det. Hun er alltid snill.
Jeg synes at hun alltid er snill.
1.    Jeg har hørt det. Hun kommer bestandig for sent
2.    Jeg synes det. Hun er ofte sur.
3.    Jeg tror det. Han har nettopp kommet.
4.    Han fortalte det. Han kan kanskje hjelpe deg.
5.    Han sa det. Han vil ikke gifte seg med henne.
6.    Det ser ut som det. Det blir muligens fint vær i morgen.
7.     Det ser ut som det. Hun blir kanskje bedre.
8.    Hun fortalte meg det. Mannen hennes hadde nesten alltid vært snill mot henne.
9.    Det ser ut som det. Han blir kanskje aldri frisk igjen.
10.   Det ser ut som det. Det snør nesten bestandig på juledagen.

2. Sett inn adverbene nedenfor på korrekt plass i den understrekede delen av setningene.

(ikke) Jeg vet at han kan komme

Jeg vet at han ikke kan komme

(aldri) Han er glad fordi han aldri er syk

1. (ikke) Han sa at han var syk.

2. (kanskje) Hun kommer i morgen hvis været er bra.

3. (aldri) Han spiser middag om kvelden når han har ferie.

4. (bestandig) Han kommer for sent når han er invitert et sted.

5. (dessverre) Han kan ikke hjelpe deg med leksene.

6. (alltid) Jeg har hørt at han kommer for sent til klassen.

7. (alltid) Det er så mye bråk med de folkene.

8. (ofte) Fordi han er sur, har han ingen venner.

9. (muligens) Hun sa at hun kommer til sommeren.

10. (uheldigvis) Hun er lei seg fordi hun knuste brillene hans.

11. (ikke) Han er glad fordi han skal til tannlegen.

3. Les følgende text og skriv en fortsettelse på fortellingen. Bruk flest mulig adverb. (150 ord).

Det var en fin ettermiddag i slutten av februar. Per var 10 år gammel. Han ville gjerne gå ut, men moren hadde sagt at fordi han ikke hadde gjort alle leksene, fikk han ikke gå ut. Moren sa at han alltid måtte gjøre leksene før han kunne gå ut og leke. Han visste at vennene hans allerede var ute, for fra vinduet sitt kunne han se at de holdt på å lage en snømann. Moren hadde akkurat gått til butikken for å handle. Når hun gikk ut, og Per var alene hjemme, sa hun at han aldri måtte åpne døra for folk (som) han ikke kjente. Per begynte å skrive en stil, men fordi han så gjerne ville ut, var han ikke særlig inspirert. Da ringte det på døra. Per listet seg til vinduet for å se hvem det var. På trammen sto det to unge menn som han aldri hadde sett før. Begge hadde skjerf foran ansiktet, og begge så skumle ut. De ringte en gang til, og da ingen åpnet, dirket de opp døra og gikk inn i huset. Plutselig skjønte Per at de var innbruddstyver som hadde ringt på døra for å sjekke om noen var hjemme og da ingen åpnet, trodde de at huset var tomt...

Browser not supported