Om Norge

På ferie

Om sommeren brukte far å stappe oss inn i bilen og kjøre på ferie.  Han og mor foran, Karstein og jeg bak.  I bagasjen hadde vi klær, et lite propanapparat til å koke på og et campingbord med to små, sammenleggbare stoler til.  De var for mor og far.  Katstein og jeg måtte sitte på et ullteppe eller en stein eller en stubbe.  De hadde også med spisebestikk pluss et plastikkfat og oppvaskmiddel.  Jeg ser for meg far nå, slitte bukser, gammel jakke, slitt skjorte, alpelua på hodet og pipa i munnen.  Far var eksentrisk og gikk i sjuskete klær før det ble trendy.  

Så kjørte vi.  Hver sommer drog vi til Vestlandet for å besøke fars familie.  Far var ingen praktisk mann.  Det falt ham aldri inn å sjekke bilen før vi la ut på en lengre reise.  

At far ikke var verdens beste sjåfør, var noe alle unntatt han selv var klar over.  Av en eller annen grunn måtte han på liv og død kjøre så fort som mulig.  Han tålte aldri å se en bil foran seg på veien uten å kjøre forbi.  Dette var i 1950-60-årene.  Veiene i Norge var smale og svingete, helt annerledes enn de brede, moderne motorveiene.  I Norge kjører man rundt fjorder og innsjøer, opp-og nedover bakker, gjennom tunneler og over høye fjell.  Jeg tror aldri vi kom så langt som til familien på Vestlandet uten ett eller flere uhell.  Ofte var det at vi møtte en bil midt i en sving der veien var for smal for to biler.  En gang havnet vi langt oppe i skogen.  En annen gang endte vi i grøfta og måtte ringe etter Falken som kom og dro oss opp igjen. 

En gang sviktet bremsene akkurat da vi hadde kjørt ned alle svingene fra Videseter til Styn, en av de mest dramatiske fjellovergangene i Norge.  Det var et under at vi ikke trillet ned i Strynsvannet og druknet.  Hadde bremsene sviktet oppe i svingene, ville vi ha trillet utfor fjellet og blitt drept.  Det endte med at mor, Karstein og jeg måtte ta bussen til fars hjemsted.  Far måtte bli igjen et par dager mens han ventet på å få fikset bilen.

En annen gang tok vi ferje langs Geirangerfjorden, en av Norges mest fantastiske og dramtatiske fjorder med høye fjell p?4 alle kanter.  Her og der, høyt oppe, kan du se ett og annet hus som klamrer seg til fjellsiden.  De som bodde der måtte binde fast ungene sine så de ikke skulle ramle med.  Vi spiste torsk med kokte poteter og hvit saus på en restaurant nede ved fjorden.  Jeg psiste og syntes maten var god helt til jeg fant en lang, grå mark i torsken og nektet å spise mer.  Etter at vi hadde spist, kjørte vi opp Trollstigveien, som går i hårnålssvinger opp hele den bratte fjellsiden til toppen av fjellet.

Vi nådde toppen og begynte å kjøre innover.  Plutselig ville ikke bilen mer.  Far klødde seg i hodet og skjønte ingen ting.  Han åpnet panseret, men ante ikke hva hanskulle se etter, for bilmotorer var noe han ikke forsto seg på.  Så sto vi der.  Far visste ikke annen råd enn å stoppe en forbipasserende bil og be om hjelp.  En ung mann som var på ferie med kone og barn stoppet og konstaterte at det var viftereima som hadde gått.  Hadde far en ekstra viftereim?  Dumt spørsmål.  Far ante ikke hva en viftereim var.  Den unge mannen måtte videre.  Far haiket med en annen bil som skulle tilbake til Geiranger hvor han fikk kjøpt ny viftereim.  Mor, Karstein og jeg ble igjen oppe på fjellet og fikk god fjelluft.  Mens vi gikk der, fikk Karstein og jeg se lemen for første gang; små brungule dyr som pilte rundt mellom de de lave buskene.

Etter et par timer kom far tilbake med viftereima. Mannen han haiket med hjalp ham å sette dem på.

Oppgaver:

1.     Oversett de fire første avsnittene til ditt eget  språk.

2.     Svar på følgende spørsmål:
a)     Hva skjedde vanligvis før fortelleren og familien hennes nådde bestemmelsesstedet?
b)     Beskriv Geirangerfjorden.
c)     Hvorfor ville ikke fortelleren spise mer torsk?
d)     Hva gjorde fortellerens far da bilen fikk motorstopp?
e)     Hvorfor er veiene i Norge ofte vanskelige å kjøre på?

På biltur

Jeg har aldri funnet ut hvorfor vi tilbrakte hver eneste sommer med å reise på kryss og tvers gjennom Norge og noen ganger Sverige og Danmark også.  Slike ferier er det kjedeligste mange barn vet om og må underholdes med bilradio eller kassettspiller, gjettekonkurranser, leker og sang.
Men jeg kan aldri huske at Karstein og jeg kjedet oss.  Vi hadde hverken radio eller kassettspiller, heller ikke sa vi stort mens vi satt i bilen og kjørte dag etter dag.  Vi var ikke så bortskjemte med underholdning. Det skjedde så lite på det lille stedet hvor vi bodde.  Vi satt stille i baksetet og fulgte med i det vi kjørte forbi.  Mange av veiene kunne vi utenat.  Nå kommer vi snart til den fine rasteplassen, snart kommer vi til det mystiske huset-. Og huset var mystisk. Midt i en granskog, ved Hornindal på Vestlandet, sto et digert, hvitt og aldeles ubebodd hus.  Hvorfor sto det der?  Hva ble det brukt til?  Vi lurte og lurte men fant aldri noe svar.  Vi hadde spesielt god greie på hvor alle kioskene var, og hvilke kiosker som hadde størst utvalg i is og pølser.  Noen ganger var det fullt av geiter i veien, og da måtte Karstein og jeg ut for å klappe dem.
Det var mange turister langs norske veier.  Spesielt engelskmenn.  Karstein og jeg lærte oss alle nasjonalitetsmerkene:  E for Spania, D for Tyskland, GB for Storbritannia osv.  En gang så vi en gullfarget Rolls Royce.  Det hadde vi ikke trodd mulig. Den kom fra Irland.  Vi hadde aldri sett en Rolls Royce før.
Far og mor tok dette med ferieturene alvorlig. Vi skulle lære å kjenne vårt vakre land.  Ved Videseter stoppet vi så Karstein og jeg kunne gå og se på fossen, en av de høyeste i Europa.  Litt lengre nede, i Videsetersvingene, stoppet vi igjen så vi kunne oppleve Europas høyeste bro.  I en kløft, dypt der nede, bruste Viderseterelva, vill og stri.  Det kilte kaldt og frydefullt i magen når vi så ned.  Tenk om vi falt!
Vi måtte se alle severdigheter på vår vei.  Jeg har vært i hjemmet til de fleste avdøde, norske forfattere.  En fin dag i august var vi i Bjørnsons hjem, Aulestad. Det ligger høyt oppe i Gausdalen ikke så langt fra Lillehammer.  En sommer var vi i  Ibsenhuset i Grimstad hvor Ibsen bodde da han var appotekerlærling fra 1844 til 1847.  Det var ikke spennende.  Samme dag besøkte vi Hamsuns hjem som ligger et stykke utenfor Grimstad.  Det husker jeg spesielt godt for vi ble vist rundt av sønnen hans.  Jeg husker ham som en høy, kjekk mann på 40-45 år.  Han var grei og forklarte og tok oss  med rundt på gården og i huset.  Huset var stort og hyggelig og det var en pen hage rundt det.  Mot veien var det et høyt gjerde,  og over det kastet folk bøkene til Hamsun under og like etter krigen.  Det var en demonstrasjon fordi Hamsun sympatiserte med tyskerne.  Langt nede i hagen sto et bitte lite hus. Det var dikterstuen hans. Der bodde han når han skrev og ikke ville forstyrres.
Den sommeren var jeg 13 og Karstein 10. Vi hørte på  og syntes det var interessant.
Nå er ikke far mer. Mine sønner er allerede for store til å være med på familiebiltur.  Ikke nyttet det med dem da de var mindre heller.  De syntes det var kjedelig.  Og aldri hadde vi kjørt lenge før de ble grønne i ansiktet og vi måtte stoppe så de kunne få frisk luft.  For dem var bilturen noe de måtte gjennom for å komme dit vi skulle.  Vi måtte spille kassetter, og som regel satte de seg til å sove.  Min egen barndoms bilturer har de aldri hatt sans for.

Svar på følgende spørsmål:
1.    Hva finner vi ut om fortelleren?
2.    Hvorfor likte fortelleren å reise på lange bilturer?
3.    Hvem var Bjørnson, Ibsen og Hamsun?  Fortell det du vet om dem.
4.     Hvorfor kastet folk Hamsuns bøker over gjerdet?
5.    Skriv 150  - 160 ord om hvordan du brukte å tilbringe ferien da du var barn.