...
’Jeg vet hva dere vil’, sa jeg, ’dere vil ha frokost. Samme for dere om jeg er i sjokktilstand eller syk eller lei meg. Meg gir dere blaffen i, bare dere får mat.’
Jeg betraktet kattene der de satt og stirret på meg med hypnotiske blikk. For dem betydde jeg ikke annet enn de rå, nakne hønsehodene som jeg punktlig forærte dem morgen og ettermiddag. Bare Dickie, hankatten i det grasiøse tigerstripete trekløveret var et unntak. Han satt nærmest meg, ved siden av sin venn, den lille tomsingen, og idet jeg kikket bort på ham, så jeg jeg hvordan det sarte, storøyde ansiktet hans uttrykte en lykksalighet som langt overskred forventingen om et hønsehode. Dickie bodde sammen med sine to søstre ca. trehundre meter fra meg, i boden til et hus hvor han nå og da fikk noen kakerester og stekte poteter av et pent, ungt par. Selvsagt foretrakk han hønsehoder, dessuten var han forelsket i meg.
Hvis jeg gikk ut om kvelden, fulgte han etter meg til bilen og gjemte seg under noen busker hvor han ble sittende til jeg kom tilbake. Når han fikk øye på meg, kom han brasende frem, vill av glede lik et barn som får en uventet overraskelse, hoppet og spratt og danset i pirutetter, forsvant og dukket opp igjen, ellevill og kåt, til han omsider stilte seg foran meg på veien i påvente av øyeblikket da også jeg skulle bli stående, bøye meg ned, godsnakke med ham og strekke ut hånden for å klappe ham. I øynene hans med de svarte, oppspilte pupillene leste jeg lengsel etter kjærlighet og varsom berøring, den anspente fluktklare kroppen derimot uttrykte angst for det uberegnelige monstrum, mennesket. Såsnart jeg kom borti pelsen hans med fingertuppene, skjente han ut til siden og snurret rundt sin egen akse. Hvorvidt han var flau over sin mistro eller forlegen over sitt overmot, var umulig å si.
...
Jeg hadde for lengst sluttet å være pysete. Den månedlange omgangen med hønsehoder hadde gjort meg fullstendig avstumpet. Mens jeg fóret den oppøste kattebanden, stakk jeg uberørt hånden i det slibrige, blodige gørret i posen og kastet håndfuller til dyrene som jafset i seg delikatessene, noen omstendelig, andre grådig. Jeg måtte le av en av russerne, som sikkert allerede hadde funnet seg frokost i en søppeldunke, og nå spilte fotball med et hønsehode idet han grep tak i kammen med forpoten, kastet det i været og tok imot det igjen.
En ung mann med en liten pike kom joggende rundt hjørnet og rett inn i bespisningen. Kattene, med byttet i kjeften, flyktet et par skritt, krøkte seg sammen igjen og slafset videre. Barnet, en usedvanlig vakker og solbrun skapning, ble stående på flekken: ’Pappa’, ropte hun, ’se på alle kattene! Se da, pappa! De spiser hønsehoder!’
Faren, som var nesten like brun som datteren, ignorerte skuespillet.
...
Kattene syntes det var uhørt at jeg lot frokosten vente så lenge på seg, og de strøk seg rundt meg og sutret sørgmodig. Mia kløp meg i leggen for annen gang, og denne gangen mindre forsiktig. Jeg kastet enda et blikk oppover gaten, og da så jeg dem, langt borte, tre kjempelange haler i snorrett linje, ubevegelige og rett til værs mot den blå himmelen. Jeg lo, sank i kne og bredte ut armene, og de fløy mot meg, tre stripete katter. I midten, et sprang foran de andre, var Dickie.
Han stoppet en meter fra meg og strålte imot meg. Jeg strakte hånden mot ham og han vek et par skritt tilbake. Hans vidåpne øyne uttrykte lengsel etter kjærlighet og varsom berøring, i den anspente fluktklare kroppen så jeg angst for det uberegnelige monstrum, mennesket.
’Du har rett, Dickie,’ sa jeg, og forlegen og forvirret begynte han å dreie seg om sin egen akse.
...