...
Kattene syntes det var uhørt at jeg lot frokosten vente så lenge på seg, og de strøk seg rundt meg og sutret sørgmodig. Mia kløp meg i leggen for annen gang, og denne gangen mindre forsiktig. Jeg kastet enda et blikk oppover gaten, og da så jeg dem, langt borte, tre kjempelange haler i snorrett linje, ubevegelige og rett til værs mot den blå himmelen. Jeg lo, sank i kne og bredte ut armene, og de fløy mot meg, tre stripete katter. I midten, et sprang foran de andre, var Dickie.
Han stoppet en meter fra meg og strålte imot meg. Jeg strakte hånden mot ham og han vek et par skritt tilbake. Hans vidåpne øyne uttrykte lengsel etter kjærlighet og varsom berøring, i den anspente fluktklare kroppen så jeg angst for det uberegnelige monstrum, mennesket.
’Du har rett, Dickie,’ sa jeg, og forlegen og forvirret begynte han å dreie seg om sin egen akse.
Jeg styrtet inn i huset, omfavnet den forargede og skrikende Simmi, åpnet døren mot hagen hvor den lubne oransje kjæresten hans hadde tilbrakt en søvnløs natt, befridde Mora, som freste villt, fra fangeskapet, rev til meg en stor plastpose fra kjøleskapet og lot det hagle med hønsehoder over gaten.
...