Stilnivåer - register, different styles.

In Norway we have three written languages Bokmål, Nynorsk and Sami.

In 1814 Norway gained her independence from Denmark after nearly 400 years of Danish domination when the written language was Danish. Officially Norway was in a union with Denmark and officially the two countries were equal partners. However, Denmark was a lot more equal than Norway which in reality was nothing but a Danish backwater. The King lived in Copenhagen, if Norwegians wanted to attend university they had to go to Copenhagen, people in key positions, such as priests and lawyers, were usually Danish or of Danish descent.

The Norwegian independence was short lived and begrudgingly Norway had to enter into a union with Sweden. (For details see any book of Norwegian history; 1814).

The second part of the19th century saw an awakening of Norwegian national identity. One of the things the leaders of the nationalist revival sought to change was the language. Ivar Aasen, born in Sunnmøre, Western Norway, wanted to return as much as possible to the old language from before the union with Denmark. To this end he walked the length and breadth of Southern Norway, concentrating on hidden valleys and settlements where the language had been the least influenced by Danish. He wrote down samples of the various dialects he encountered and from these he created a synthesis which he called Landsmaal. (the å-sound was written aa at the time). Ivar Aasen had hoped that Norwegians would embrace his Landsmål with open arms. However, this did not happen mainly due to resistance from South-Eastern Norway.

There was another school of thought led by the linguist Knud Knudsen whose aim was to give a more Norwegian coloring to the literary Danish language used in Norway by adapting the orthography and syntax to Norwegian usage and by substituting Norwegian words for foreign derivatives wherever possible. According to Knudsen's reforms the soft consonants b g d were substituted with the hard p k t. håbe ~ håpe (to hope), købe ~ kjøpe (to buy), kage ~ kake (cake), smage ~ smake (to taste), flad ~ flat (flat), node ~ note (note) etc. Knudsen thus developed a language that he called Riksmaal. The up-shot was that Riksmål was used in South-Eastern Norway and in administration and national newspapers and magazines. Landsmål was mainly used in the more sparsely populated areas of Western Norway and Eastern Norwegian valleys. The term Landsmål has since given way to the term Nynorsk and Riksmål forms the base of modern-day Bokmål which is now written by some 85% of Norway's population. This written norm, however, is not spoken by 85% of the population. With the exception of in and around Oslo most Norwegians speak a form of local dialect.

In 1917 it was decided that, by means of several reforms, the two languages should gradually merge into one. This policy faltered due to strong opposition from both camps and in 1966 the idea of rapprochement was abandoned. As a result of this rapprochement a series of optional forms were introduced. To mention a few: People could choose whether to write fram (akin to Nynorsk) or frem (akin to Riksmål), utdanning (Nynorsk) or utdannelse (Riksmål), veg (Nynorsk) or vei (Riksmål). People could write huset mitt (Nynorsk) or mitt hus (Riskmål). One can choose between a-ending in the definite singular form of feminine words; boka, jenta, musa, kåpa (akin to Nynorsk) or en-endngs; boken, jenten, musen, kåpen (akin to Riksmål). In the preterite form of regular verbs, group 1, we can use a-endings; hoppa, kasta, snakka or et-endings; hoppet, kastet, snakket. This policy has resulted in a chaotic languages situation where anybody, wherever they come from, can find an accepted norm that reflects their local dialect and still call it Bokmål. Nynorsk is less liberal in the use of optional forms and until recently did not allow words of Greek or Latin origin such as: eksempel, eskortere, evaluere etc. and used words originating in Old Norse instead: døme, følgje, verdsetja,

Sami is the third Norwegian language. It is a number of related languages spoken by the indigenous populations of the Northern reaches of Norway, Sweden, Finland and Russia. Sami is a Finno-Ugric language, i.e. an Asian language and totally unrelated to the Germanic languages of Norway and Sweden or Indo-European Russian. The Sami people have been subjected to a ruthless policy of norwegianization. In the early 18th century a written norm was developed so they could read the Bible in their own language. (Originally they had a shamanistic religion). As norwegianization intensified Norwegian became the only language taught in their schools. Only in the late 1960s were Sami children taught in their native language. These days you will see Sami subtitles on tv-programmes dealing with issues of special interest to the Sami population.

1. Riksmål (now old fashioned language)

This style is very close to Danish, a reminder of the time when this was the written language of Norway. We find this style in literature from the 18th and 19th centuries and in old documents. Ibsen for example wrote a language that was close to Danish. His syntax and choice of vocabulary was often influenced by spoken Norwegian. You may still find this language in some legal documents.

En sjarmerende mann

Øverst i bygden lå et lite pensjonat som ble drevet av et gammelt ektepar. De gamle mennesker var meget hyggelige og viste sine gjester stor vennlighet. Spesielt var de begeistret for en velstående, middelaldrende dame der bodde sammen med sin datter. Selv om datteren var både søt og blid, kunne hun neppe karakteriseres som vakker, dertil var nesen for stor og hennes lepper for smale pluss at hun var i tykkeste laget til virkelig å kunne gjelde for en skjønnhet.
Ofte så man de to kvinner spasere sammen langs de øde landeveier.
En dag kom en ung herre til pensjonatet. Han var høy og stilig. På hans lange, men likevel mandige hals satt et usedvanlig velformet hode. Og hans høye panne var kranset av mykt, kastanjebrunt hår som krøllet seg svakt ved hans ører. Ved middagsbordet kastet han stadige blikk på den noe tykkfalne men ellers søte unge pike. Hennes mor som merket seg blikkene ble meget fornøyd over den oppmerksomhet som ble hennes datter til del. Senere på kvelden, når gjestene var trette og satt i salongen og nøt sin kaffe, kom vertinnens fete katt og smøg seg opp i den unge pikes fang. Straks var den unge herre borte hos henne og gav seg til at stryke katten over dens lange, silkemyke pels. Den unge pike rødmet, ti hun var uvant med at ha unge herrer i sin nærhet.

2. Moderne bokmål (slik de fleste av dagens nordmenn skriver)

En sjarmerende mann

Øverst i bygda lå det et lite pensjonat som ble drevet av et gammelt ektepar. De gamle menneskene var veldig hyggelige og vennlige mot gjestene sine. De var spesielt begeistret for en velstående, middelaldrende dame som bodde der sammen med datteren sin. Datteren var ganske søt selv om hun neppe kunne karakteriseres som vakker. Nesen var for stor og leppene hennes for smale.
Man så ofte de to kvinnene spasere sammen langs de øde landeveiene.
En dag kom det en ung mann til pensjonatet. Han var høy og stilig. På den lange men likevel mandige halsen satt det et usedvanlig velformet hode, og den høye pannen var kranset av mykt, kastanjebrunt hår som krøllet seg svakt ved ørene. Ved middagsbordet kastet han stadige blikk på den tykkfalne men ellers søte unge piken. Moren hennes la merke til det og virket vel fornøyd. Senere på kvelden, når gjestene følte seg trette, og satt i salongen og drakk kaffe, kom den fete katten til vertinnen og smøg seg opp i fanget til den unge piken. Straks var den unge mannen borte hos henne og gav seg til å stryke katten over den lange, silkemyke pelsen. Den unge piken rødmet, for hun var uvant med å ha unge menn i nærheten av seg.

Oppgave:

Studer tekst 1 og 2. Legg spesielt merke til substantivendinger og eiendomspronomen, hvilke forskjeller finner du? Hvilke andre forskjeller kan du finne?

3. Radikalt bokmål (sør-østnorsk dialekt)

Slikt språk finner du mest i moderne litteratur, som oftest i direkte tale når forfatteren går inn for å skrive et litt røft og folkelig språk.

En sjarmerende mann

Øverst i bygda lå det et lite pensjonat som blei drivi av et gammalt ektepar. De gamle folka var veldig hyggelige, og de var bestandig vennlige mot gjesta sine. Dem var spesielt begeistra for ei velstående, middelaldrende dame som bodde der sammen med dattera si. Dattera var ganske søt sjøl om ingen kunne si at'a var vakker. Nesa var for stor og leppene hennes var for smale. Ganske tjukk var'a og.
De to damene var ofte ute og gikk tur for seg sjøl.
En dag kom det en ung mann til pensjonatet. Han var høy og stilig og han hadde et skikkelig pent ansikt med høy panne også hadde'n veldig mjukt, fint kastanjebrunt hår som var litt krøllete ved øra. Når de spiste middag satt han bestandig og så på den tjukke ungjenta. Mora hennes la merke til at'n så på dattera men det så ikke ut som'a hadde noe imot det. Seinere på kvelden, når gjesta var trøtte, og satt i salongen og drakk kaffe, kom den feite katta til vertinna og smøg seg opp i fanget til ungjenta. Og da var kke den unge mannen sein om å komma bort til'a og begynne å snakke og kjæle med katta. Den unge jenta, stakkar, hu blei helt rød i ansiktet, hu, for'a var'ke vant til å ha unge mannfolk så tett innpå seg.

Oppgave:

Studer tekst 3. Hva kan du si om verb og substantivendingene? Hva har skjedd med mange av eiendomspronomenene? Finner vi former som ikke er tillatt i vanlig bokmål?

4. Nynorsk: Omtrent slik vil de fleste moderne nordmenn som bruker nynorsk skrive.

Ein sjarmerande mann

Øvst i bygda låg det eit lite pensjonat som vart drive av eit gammalt ektepar. Dei gamle menneska var ovleg hyggelege og venlege mot gjestane sine. Dei sette særs pris på ei middelaldrande dame som budde der saman med dottera si. Dottera var nokså søt sjølv om ein ikkje godt kunne seie at ho var vakker. Nesa var for stor og leppene for smale. Temmeleg tjukk var ho og.
Dei to damene var ofte ute og gjekk tur på dei aude landevegane.
Ein dag kom det ein ung mann til pensjonatet. Han var høg og stileg og hadde eit uvanleg fint forma hovud. Han hadde høg panne og fint, kastanjebrunt hår som krølla seg så fint ved øra. Når dei åt middag såg han heile tida bort på den tjukke ungjenta. Mor hennar la nok merke til at han såg på dottera, men ho lest ikkje ha noko imot det. Utpå på kvelden, når gjestane var trøtte og satt i salongen og drakk kaffi, kom den feite katten til vertinna og smøyg seg opp på fanget til ungjenta. Og da gjekk det ikkje mange minnutane før den unge mannen var borte hos ho og ga seg til å stryke den mjuke, fine pelsen til katten. Ungjenta, stakkar vart heilt raud i andletet for ho var nok ikkje van med å ha unge mannfolk så tett innpå seg.

Oppgaver:

1. Hvilke forskjeller finner du mellom tekst 2 og 4?
2. Skriv en fortsettelse på denne fortellingen (ca. 100 - 200 ord) hvor du bruker en av
stilformene ovenfor (1, 2, 3 eller 4).

Text in Nynorsk: Barndom i utkant-Noreg