Første bosetning

Norges historie begynner på Vestlandet, spesielt i Rogaland. Utgravinger og helleristninger forteller oss at det var i Rogaland de første menneskene i Norge bosatte seg da isen trakk seg tilbake etter siste istid for ca. 10 000 år siden. Det finnes en rekke spor fra steinalderen i Rogaland. De foreløpig eldste sporene etter mennesker er funnet på en boplass på Galta på Rennesøy, like ved ferjeterminalen Mortavika og på Viste på Randaberg. I begynnelsen har det nok vært korttidsbesøk av folk sørfra som jaktet langs kysten. Man antar at menneskene kom fra Nordsjølandet, eller Doggerland, et landområde mellom Danmark og England som forsvant da isen trakk seg tilbake og havnivået steg. Folket som holdt til her måtte nå finne nytt land. Noen trakk seg sydover igjen, mens en del passerte Norskerenna (som var betraktelig smalere enn nå) i sin jakt på reinen og nytt land.

Vikingtid og maktsenter

Landsdelen omfatter størstedelen av virkeområdet for det gamle Gulatinget, som ble etablert rundt år 900. Gulatingsloven delte Vestlandet inn i fylker, som bestod av de tidligere småkongedømmene som eksisterte i området før rikssamlingen på 800-tallet og som deretter ble omgjort til jarledømmer. Disse var Sunnmørafylke (Sunnmøre), Firdafylke (Fjordane), Sygnafylke (Sogn), Hordafylke (Hordaland), Rygjafylke (Rogaland) og Egdafylke (Agder).7.

Tidligere Vestlandet

En gang var definisjonen på Vestlandet alle fylkene vest for østlandsfylkene, men i dag er denne landsdelen adskilig mindre. Distriktene Dalane og Nordmøre regnes enkelte ganger ikke med i landsdelen Vestlandet.
Tvers gjennom Møre og Romsdal går Norges mest markante kulturgrense, en grense som er skillelinje mellom det trønderske og det vestlandske i folkelig kultur. Grensa går tvers over øya Midøy. Denne grensa manifesterer seg på mange måter, som en dialektgrense og som et skille i byggeskikk og matskikker. Historisk var denne grensa bispedømmegrense mellom Nidaros og Bjørgvin bispedømmer helt opp til 1983 da Møre bispedømme ble opprettet med Molde som bispedømmesete.
Agder med de to fylkene Aust-Agder og Vest-Agder var en del av Vestlandet frem til 1902, da forfatterene Vilhelm Krag og Gabriel Scott lanserte begrepet Sørlandet for dette området som en egen landsdel. Vilhelm Krag foreslo i en artikkel i Morgenbladet 17. mars 1902 at området fra Grenland til Boknafjorden skulle kalles Sørlandet - et område som omfatter atskillig mer enn dagens Agder-fylker. På den tiden var Sørlandet ingen egen landsdel; området hørte til Vestlandet. Avisen Vestlandske Tidende kom ut i Arendal, og jernbanen som skulle gå fra Oslo via Kristiansand til Stavanger skulle hete Vestlandsbanen.
Ifølge en annen sørlandsforfatter, Gabriel Scott, er det egentlige Sørlandet kun en kyststrime som strekker seg fra Åna-Sira i vest til Oksefjorden ved Tvedestrand i øst, og som i nord har en grense som bukter seg opp og ned fra 30 til 50 km inn i landet.
Valdres og Hallingdal var også lenge en del av Vestlandet og var fra ca. 1125 til 1632 en del av Stavanger bispedømme, men regnes i dag til Oppland og Buskerud på Østlandet.
Vestlandet er kjent for sine vakre og særpregede byer og sin storslåtte natur med ville fosser og tindrende breer, høye fjell og dype fjorder, og et idyllisk og malerisk kulturlandskap som ofte forbindes med nasjonalromantikken. Dette skildres i den kjente hyllestsangen Å Vestland, Vestland.

Vocab

utgraving m. 'excavation'
helleristning m. 'petroglyph, rock engraving'
bosatte: settled
trakk seg: withdrew, retreated
rekke: to catch (the bus), make it
foreløpig: so far
ferjeterminalen: ferry terminal
antar: expects
steg: paces
betraktelig: considerably
omfatter: encompasses
bestod: lasted
adskilig, atskillig: subtantial
Tvers: (paa tvers) diagonally
markante: markedly
kulturgrense: cultural frontier?
byggeskikk: housing-style
bispedømmer: bishoprics
Ifølge: according to
bukter seg opp: moving (like a snake) up
særpregede: unique
storslåtte: grandiose
tindrende: sparkling, twinkling, shining
breer: glaciers
dype: deep
forbinde: associate
skildres: describes